Kl 0035

22.februar 2007.

Våkner av at jeg drømmer. Drømmer at mobilen min ringer. Jeg tar den, men den er ikke akkurat slik som min. Litt ødelagt er den når jeg åpner den. Annen ringetone er det også. Etter at jeg svarer fortsetter den å ringe likevel.

Da hører jeg en stemme som spør hva som bråker, og jeg sier at det er telefonen som fortsatt ringer. Jeg får et nytt spørsmål når den endelig slutter. «Og hvem er du.» Jeg våkner, men har mest lyst til å sove igjen, men får ikke fred. Står opp og finner skrivepapir og setter meg ved bordet.

Her er samtalen jeg fikk med Gud denne natten. Begynner med spørsmålet jeg fikk:

Hvem er du?

Ja, hvem er jeg? Hvem er jeg virkelig?

Ja, hvem er du?

Nei, ikke vet jeg hvem jeg er.

I boken din, «Kjærlighet fra Universet», sier du at du ikke er noe spesielt religiøs?

Nei, ikke noe mer enn andre.

Vet du hvor mye religiøs andre er?

Nei.

Hva er det å være religiøs da?

Å ikke være hedning???

Hva er det du tror på når du er religiøs?

Jeg tror det finnes en Gud, og at det levde en mann som het Jesus.

Er det å være religiøs?

Vet ikke jeg. Vet du?

Ja, jeg vet at du ikke trenger å være kristen, eller religiøs, for å tro at det finnes en Gud. For Gud finnes over alt. Og i alt.

Da må jeg få spørre slik som deg da. Hvem er du? Hvem er du som jeg ikke kan se, men bare fornemme?

Jeg er Gud.

Nå tuller du?

Nei, jeg er Gud, og jeg har snakket med deg hele tiden.

Hele tiden?

Ja, hele livet ditt har jeg holdt en slags enetale til deg fordi du ikke har hørt meg før jeg «vekket» deg i fjor vinter da du fikk beskjed om at du skulle skrive den boken jeg tidligere snakket om.

Er det deg jeg da har følt når jeg har måttet skifte retning i livet mitt? Eller heller dette at jeg har følt så sterkt, av og til, at jeg måtte komme meg ut av en bestemt situasjon jeg har vært oppe i?

Ja, da òg har jeg snakket til deg, og dyttet til deg for å få deg flyttet.

Har du hørt mine bønner da? At jeg har sagt: «Kjære Gud, hjelp meg.»?

Jeg hører alltid dine bønner.

Kommer du og hjelper meg da, og alle andre som ber deg om hjelp?

Ja jeg har en finger med i spillet.

Hva mener du med det?

At jeg er hos dere alle og rettleder.

Ja, men hvordan kan vi høre deg når vi ikke tror på deg, eller tror at vi ikke kan høre deg? Eller å se deg for den saks skyld?

Forstår det, men hvordan våknet du nettopp nå?

Av en drøm om en mobiltelefon som ringte.

Ja, jeg ringte deg og spurte hvem du er.

Ja vel, men hvem er jeg som kan sitte her på denne ukristelige tiden og snakke med deg, og å skrive det ned. Burde egentlig sovet nå da jeg skal på jobb til klokka sju.

Ja, enig i det at du skulle ha sovet, men du sov jo to timer i går kveld. Og hvem tror du ville at du skulle sove da?

Sikkert du??

Ja,jeg gir deg det du trenger hele tiden. Du sa at dette var en ukristelig tid å bli vekket på? Men det er nå vi to kan snakke, og du vil vel snakke med meg?

Ja, men hvordan kan jeg vite at du er deg, og at jeg sitter her og snakker med deg? Kanskje jeg innbiller meg alt dette? Hvordan kan jeg vite at du er Gud når jeg ikke selv vet hvem jeg er?

Stiller du alltid så mange spørsmål samtidig, hver gang du spør om noe?

Ja, når jeg først har deg på «tråden» så må jeg jo benytte anledningen til å spørre. Jeg har tusenvis av spørsmål, men veldig få svar.

Tilbake til ditt spørsmål. Det første. Hvordan du kan vite hvem jeg er?

Jeg er Gud, og den følelsen du sier du har kjent i årevis er meg. Trenger du noe mer bevis på det?

Jeg er Gud, og jeg er den følelsen.

Nei, kanskje ikke. Men likevel har jeg så vanskelig for å tro på at jeg sitter her i natt og snakker med Deg.

Hva kjente du på ryggen nå? Og hva har du kjent på, mer og mer, det siste året?

Har ofte en følelse av at noe eller noen berører meg, eller er nær meg slik at hårene på kroppen reiser seg. En slags kuldegysning.

Det er min nærhet du kjenner. Når jeg vil snakke med deg er jeg nær deg.

Så ditt neste spørsmål om du innbiller deg at du snakker med meg som Gud?

Hva gjør vi nå da? Sitter ikke du å skriver ned en samtale med meg nettopp i dette øyeblikk? Øyeblikket som er så viktig å få med seg.

Ja,øyeblikket er viktig. Men igjen. Hvordan kan jeg vite at du er den du sier du er? At du er Gud.

Hvor mange bevis trenger du?

Vet ikke. Vet jo ikke hvem jeg er selv en gang.

Du er et menneske, og du er en mann. Riktig?

Ja, det er riktig.

Og du heter Per Olav?

Ja,riktig det.

Og du begynner å forstå noe om meg? At jeg er Alt Som Er?

Ja, tror det. Men til mer jeg vet eller husker, jo mindre forstår jeg at jeg vet. Eller ikke vet.

Kan vi ikke holde det på det planet foreløpig da?

Jo, greit det for meg. Hvis vi kan snakke sammen på et menneskelig plan?

Ja, vi skal gjøre det. Hadde vi snakket på Guds plan så ville du jo ikke forstått noe som helst.

Enig i det.

Bra.

Men tilbake litt til spørsmålet om kristentro. Trenger jeg å være kristen for å tro at du finnes?

Nei, det trenger du ikke.

Men det sier jo nesten alle religioner. At vi må frelses av Gud den Allmektige. Himmelens og Jordens Skaper.

Hvordan frelst da?

Jo, frelst eller godkjent av deg for å få lov til å tro.

Hvorfor det da?

Jo, det sier mange religioner. At vi må frelses fra synd, fra vårt onde jeg. Vi må frelses før vi kan komme inn gjennom perleporten.

For noe tull!

Er det tull alt jeg hørte som barn da? At vi mennesker har veldig liten sjanse for å bli godtatt av deg?

Ja, det er noe tull. Det jeg er, og som jeg allerede har sagt utallige ganger, er at jeg er Ubetinget Kjærlighet, og at jeg elsker dere mennesker som dere er. Og dere trenger ikke å være noe annet enn mennesker og medmennesker for å få innpass i Guds Rike.

Eller innpass til Lyset. For dere skal alle tilbake til opprinnelsen som er Lyset. Lyset uten mørke. Og Lyset er Gud. Det er meg i et nøtte-

skall.

Ja vel. Men hvorfor er det da hele tiden hevdet dette at vi må frelses fra ett eller annet. For har vi ikke gjort noe galt, så kommer vi sikkert til å gjøre det. Og da blir vi straffet, og i verste fall dømt til evig pine et veldig varmt sted.

For noe tull!

Hvordan det? Dette har jo vært sagt hele tiden av de som sies å være kristne?

Det er riktig. Men det er feil.

Nå henger jeg ikke med???

Jo, det er riktig at dette er sagt og forfektet til alle tider. Men det er sagt for at dere hele tiden skal føle dere utilstrekkelige.

Og det er feil. For Gud forlanger ikke noe av dere. Dere vil alle komme inn i Lyset når dere forlater deres fysiske liv på Jorden. Slutt å frykte min straff. Dere har nok frykt å bekymre dere over om dere ikke også skal frykte meg. Og den frykten jeg her snakker om kan være reell i visse sammenhenger. Dette for de dere skaper selv denne frykten dere er så redde for. Dere frykter krig, for dere vet hva krig medfører. Så slutt å krige. Dere skaper også deres egen frykt for terror, nettopp fordi dere terroriserer andre. Så slutt å terrorisere.

Nå blir dette snakk om krig igjen. Jeg vil gjerne få det ned på et litt snevrere plan, og spørre deg om hvem jeg egentlig er, eller hvem vi mennesker er?

Ja, det er det jeg holder på å svare deg på, og da må vi ha med alle relasjoner om livet her på Jorden, og om hvordan dere mennesker har det, og om hvordan dere innerst inne ønsker å ha det.

Var det alt du ville si meg i dag?

Ja,sa jeg ikke det når jeg «ringte» deg? At vi skulle snakke sammen en time?

Har timen allerede gått? Og dessuten husker jeg ikke at du sa det. Jeg var så trøtt.

Kan jeg få stille ett spørsmål til før jeg legger meg igjen? Blir resten av denne boken slik? At du og jeg skal snakke sammen på denne måten?

Ja, kanskje det, og kanskje ikke. Hva synes du? Er dette en ok måte å snakke sammen på?

Ja, gjerne for meg. Men kanskje det blir kjedelig for leserne?

Hvorfor det? Synes leserne at livet er kjedelig? Da bør de jo finne noe å fylle livet med som ikke er kjedelig. For eksempel å begynne å leve.

Jeg tenkte mer på om det blir kjedelig å høre om mitt liv.

Hvorfor det? Har ikke dere mennesker stort sett de samme spørsmålene om de store spørsmålene i livet da? Synes å erindre at jeg har fått de samme noen tusen millioner ganger før.

Har du ikke svart?

Har DU hørt svarene mine?

Nei.

Nei vel. Da er du en av alle de andre.

Har du gitt oss svar allerede?

Ja, tusenvis av ganger.

Hvorfor er vi da like uvitende?

Ja,si det. Kanskje dere er for selvgode til å høre?

Er vi det? For selvopptatte?

Hvis du sier det, så er det vel slik?

Jeg vet ikke.

Er det ikke nettopp det du gjør? Du sier at du vet, men samtidig sier du at du ikke vet, og det er det menneskene rundt deg også sier. Vet noe om at de ikke vet hva de burde vite.

Det er det vi to skal snakke videre om en annen gang. Hvem vet når jeg «ringer» deg igjen. Kanskje du da kan si meg hvem du er? Intet ville glede Gud mer enn det. Enn at dere mennesker kunne si det. At dere vet hvem dere er.

Men nå får du legge deg å sove.

Ja vel. Det var egentlig morsomt å bli vekket. Ble en ny vri på skrivingen.

Ja,jeg måtte jo teste deg om du kunne motta på denne måten òg. Jeg viste at du kunne, men du måtte overbevises om at du kunne gjøre det slik.

Ja,måtte nok det.

Så, god natt.

God natt. Og tusen takk.

Glemte å skrive at du sa meg at det er det dette skal handle om. At vi mennesker skal få vite mer om hvem vi er.

Stemmer det min venn. Gleder meg til fortsettelsen sammen med deg.

Fint. God natt igjen.

Ja, sov godt.

Dette ble en lang samtale. Klokka er nå 0252.

Lyst å lese mer?  Trykk på siden BUTIKK